Død, tap og omsorg er ikke kun medisinske problemstillinger, men også sosiale spørsmål. Palliativ behandling har de siste årene blitt stadig mer profesjonalisert, med et sterkt fokus på symptomvitenskap. Denne utviklingen retter oppmerksomheten mot å minimere de fysiske, psykologiske og åndelige belastningene ved å være syke. Likevel har denne profesjonaliseringsprosessen ført til at samfunnets og kulturenes rolle i omsorgen for de som er døende ofte blir oversett, noe som resulterer i en skjevfordeling av oppmerksomhet mot den mer medisinske tilnærmingen. Det som virkelig teller for dem som opplever død, tap og omsorg, er de nærmeste menneskene i kjente omgivelser. I løpet av de siste 25 årene har teorien, praksisen og forskningen innen palliativ omsorg utviklet seg betydelig. Dette har ført til en bredere implementering av prinsipper knyttet til folkehelse i tilnærmingen til palliativ behandling. Grunnleggende prinsipper som forebygging, reduksjon av skade, tidlig intervensjon og fremming av helse og velvære kan benyttes i møte med den universelle erfaringen av livets slutt.
