Den radikale opplysningstiden representerer en av de mest betydningsfulle endringene i idéhistorien i moderne tid. I løpet av det 17. og 18. århundre, særlig etter den vitenskapelige revolusjonen, ble tradisjonelle autoriteter – innen vitenskap, tro og samfunn – rystet i sin kjerne av den nye filosofien, hvor tenkere som Voltaire, Diderot og Rousseau spilte sentrale roller. Denne revolusjonen utfordret fundamentene for monarki, aristokrati, slaveri og religiøs makt, og signaliserte et paradigmeskifte bort fra mannsdominans, samt teologisk kontroll over utdanning og forskning. I stedet ble moderne prinsipper som likhet, demokrati og universelle rettigheter innført. Til tross for den økte interessen for revolusjonene på slutten av 1700-tallet har opprinnelsen og fremveksten av den radikale opplysningstiden vært underbelyst, delvis på grunn av dens omfattende internasjonale rekkevidde og de åpenbare utfordringene med å studere et så komplekst fenomen.
