Hvordan kan uoversettelighet hjelpe oss å forstå både de historiske, kulturelle og språklige aspektene ved oversettelse? I to hundre år har teoretiske debatter om oversettelse reagert på ideen om at oversettelse kan overvinne språklig og kulturell inkommensurabilitet, uten å oppnå fullstendig likhet. På sistnevnte tid har uoversettelighet blitt fremhevet i prosjekter som utforsker skjæringspunktene mellom oversettelsesstudier og andre disipliner, særlig filosofi og komparativ litteratur. Den kritiske tilnærmingen til uoversettelighet understreker betydningen av oversettelsens forhandling med det fremmede eller annerledes og oppfordrer til videre refleksjon over hvordan dette kan forstås historisk, filosofisk og etisk. Hvis oversettelse aldri helt replikkerer en kilde, hva betyr det da å kommunisere visse elementer og ikke andre? Hvem eller hva bestemmer hva som er oversettbart, eller hva som kan eller ikke kan rekontekstualiseres? Hvilke språklige, politiske og kulturelle faktorer spiller inn?
