Screeningprogrammer er systematiske tiltak der testing tilbys til befolkninger eller grupper av tilsynelatende friske personer for å identifisere individer som kan ha økt risiko for bestemte helseforhold eller sykdommer. Målet er å kunne tilby intervensjoner som kan redusere denne risikoen. I mange år ble screening praktisert uten debatt eller bevis, men fra 1960-tallet begynte alvorlige utfordringer å dukke opp angående mange av de screeningprosedyrene som ble utført på den tiden. Det ble klart at fordeler og ulemper ved screening måtte måles gjennom høykvalitetsstudier, og at fordelene ved screening måtte veies opp mot eventuelle negative bivirkninger. Det ble reist bekymringer om potensielle og faktiske skader som kunne oppstå når personer uten helseproblemer ble utsatt for farlige og unødvendige undersøkelser og behandlinger som følge av rutinemessige screeningtester. Debatten raste, og det tok omtrent 50 år å oppnå bred anerkjennelse av at evidensbasert og kvalitetssikret programlevering var avgjørende, sammen med behovet for balansert informasjon.
