Fra tidlig middelalder til det tjuende århundre, har dødsstraff i Frankrike, som i mange andre land, blitt gjennomført foran store mengder tilskuere. Paul Friedland gir en grundig analyse av teorien og praksisen knyttet til offentlige henrettelser gjennom tidene, både fra perspektivet til dem som gjennomførte disse straffene, og fra synsvinkelen til de mange tusen som kom for å 'se retten bli fullt utrettet'. Mens straffeteoretikere ofte har vektlagt at hovedformålet med offentlig straff var å skape frykt blant tilskuerne, viser det seg at publikums entusiasme for henrettelsene og deres glede over lidelsen som ble utført, indikerer en betydelig kløft mellom teoretiske intensjoner og faktiske opplevelser. I tillegg peker offentlige henrettelser av dyr, figurer og lik på en vedvarende seremoniell funksjon som i liten grad hadde å gjøre med å fungere som en avskrekking. På 1700-tallet, da en revolusjon i følelsesliv førte til at det ble sett på som skammelig for enkeltpersoner å delta i slike spektakler, endret både samfunnets syn og de praktiske realitetene rundt dødsstraff betydelig.
