Denne boken argumenterer for at aforismen utgjør et verktøy for sosial håndtering av følelser. Aforismen, som er renskåret i en tiltalende og lettfattelig form, lover øyeblikkelig innsikt og åpenbaring. Imidlertid skaper den raffinert elegansen som gir aforismens budskap en overbevisende sannhet, en motstand mot dypere undersøkelser. Dette fører til at den ofte blir glemt eller oversett til fordel for en annen aforisme, som på ny gir samme entusiastiske mottagelse til tross for tidligere skuffelser. Aforismen er således en form der farlige ideer og følelser kan vises frem, samtidig som de blir utslettet. Den oppfordrende stilen i aforismen reduserer presset om å handle på det som er åpenbart kjent, og gir forfattere som Stevie Smith muligheten til å trekke seg tilbake fra byrden av å måtte etterlate en betydelig innvirkning på verden. Boken undersøker hvordan Smiths anvendelse av aforismen og beslektede former, slik som ordtak, epitafier, bildetekster og fragmenter, åpner døren til hennes litterære univers. Gjennom hennes urovekkende tusj- og blekktegninger og mørke tematikker, tilbyr verket en dypere forståelse av hennes kunstneriske uttrykk.
