«Eklogene» er en samling av ti korte pastorale dikt skrevet av den romerske poeten Vergil, mellom 42 og 39 f.Kr., i en tid preget av det 'andre' triumviratet bestående av Lepidus, Antonius og Oktavianus. I disse verkene klarte Vergil å forene en idealisert fremstilling av Arkadia med samtidens politiske virkelighet. Inspirert av Theokritos' idylliske diktverk, tilføyde han et betydelig preg av italiensk realisme, der han introduserte både steder og karakterer – enten de var reelle eller forkledte, samt griper inn i samtidige hendelser. «Eklogene» viser frem Vergils kunstneriske talent og sjarm, og regnes som noen av hans mest herlige verk. I perioden fra 39 til 29 f.Kr., midt under borgerkrigen mellom Antonius og Oktavianus, viet Vergil seg til arbeidet med «Georgica». Dette verket fungerer både som en landbrukshåndbok og en dypere refleksjon over bondens liv, der naturens og dyrenes observasjoner gir teksten en sterk allegorisk dybde. De fire bøkene inneholder noe av Vergils mest fremragende beskrivende skriving, og de er generelt ansett som hans største og mest underholdende arbeid. Oversettelsene av C. Day Lewis kringkaster en lyrisk kvalitet som har blitt klassikere i seg selv.
