Immanuel Kant så på 'kritikk' som en prosess for å sortere det verdifulle fra det verdiløse i metafysikk. I stedet for å bruke en kjent metafor, valgte han uttrykket 'den brennende testen av kritikk', som ikke refererer til en middelaldersk prøvelse, men heller en metallurgisk analyse, der mineralprøver testes for innhold av edle metaller. Denne tilnærmingen gir 'kritikk' en positiv og undersøkende dimensjon; den handler ikke bare om å fjerne dårlige, 'dogmatiske' metafysiske teorier, men også om å avdekke hvilken filosofisk verdi som kan ligge skjult i tradisjonell spekulativ metafysikk. I denne grundige studien av den Transcendentale Dialektikken i Kants 'Kritikk av den rene fornuft', argumenterer Proops for at Kant avdekket to verdifulle elementer: den indirekte bevisføringen av Transcendentale Idealismen gjennom løsningen av Antinomiene, samt en forsvar for teoretisk forankrede 'doktrineoverbevisninger' knyttet til en vis og stor opphavsperson.
