Filosofisk litteratur tar sjelden for seg temaet hjertet, spesielt ikke analytiske filosofer. Dette reiser spørsmålet: Hvorfor er det slik? Det hevdes ofte at filosofer lever sine liv "i hodet", snarere enn "fra hjertet". Men selv om dette kan være tilfellet, hvorfor er ikke hjertet et tema for refleksjon og skriving blant filosofer? Det er vanskelig å unngå at følelseslivet, spesielt det som angår relasjoner til mennesker og dyr, utgjør en viktig del av hva vi mennesker setter mest pris på i våre liv. Filosofer kan bortimot skrive utførlig om vennskap og kjærlighet, men ofte gjør de dette uten å ta med den genuine følelsesmessige forbindelsen som finnes mellom individer. Diskusjonen blir ofte avgrenset til forpliktelse, velvære, samt deling av meninger, uten å berøre det sårbare i å være følelsesmessig tilgjengelig for hverandre og ha plass i hverandres hjerter. En mulig forklaring på denne filosofiske tilbakeholdenheten kan være at samtaler om "hjertet" ofte oppleves som metaforiske. Det viser seg at det i virkeligheten er langt enklere å utforske disse forbindelsene når vi tør å møte det som berører oss mest.
