I de avsluttende årene av det syttende århundre, i en liten by i New England, beslutter den ærverdige oberst Pyncheon å bygge et svulmende, eikrammet familiemansion. Dette storslåtte huset reiser seg på stedet der Matthew Maule, en ukjent mann, hadde levd i en enkel tømmerhytte, inntil hans henrettelse for heksekunst. Fra rettsstolen peker Maule sin finger mot den tilstedeværende obersten og utbryter: 'Gud vil gi ham blod å drikke!' Denne forbannelsen kaster en skygge over oberst Pyncheons etterkommere som bor i det forfalne huset i de neste hundre og femti årene. Hawthorne beskrev sin roman som en 'romanse', der han trekker på den gotiske tradisjonen som omfavner og utforsker spenningen i det overnaturlige. I motsetning til 'The Scarlet Letter', som har en ufravikelig dyster oppfatning av menneskelig natur og skyld, ønsket Hawthorne å skrive en 'mer naturlig og sunn fremstilling av mitt sinn', en historie som viser at skyld er en illusjon skapt av fantasien. Spenningen mellom fantasi og en ny realisme ligger til grunn for romanens beskrivende virtuositet.
