Ovids kjærlighetsdiktning er bemerkelsesverdig original og innovativ. I "Amores" (Kjærligheter) analyserer han elegiske forhold med en skarp ironi som utvikler seg mot en logisk konklusjon: kjærlighetens paradoks som både oppfyller og ødelegger. Dette fører til en avvisning av den tradisjonelle poetenes elskers rolle slik den ble fremstilt av Gallus, Tibullus og Propertius. I stedet presenterer Ovid i "Ars Amatoria" (Kjærlighetens kunst) og "Remedia Amoris" (Kurer for kjærlighet) en like glitrende fremstilling av en alternativ og mer realistisk forståelse av kjærlighet som et spill der begge kjønn kan delta uten å bli skadet – så lenge de følger Ovids regler. Bak Ovids kvikke ordspill ligger en dyperliggende alvorlig betydning: et tema om poetens totale kontroll over sitt medium og sin kunst, samt en stolt bevissthet om sine prestasjoner. Hans påstand om å være "Virgil av elegi" fremstår som velfundert i disse usedvanlig velkomponerte diktene. Alan Melvilles dyktige oversettelser gir et nytt liv til Ovids tidløse visdom.
