Maximus Bekjenneren (ca. 580-662) har i dag utviklet seg til å bli en av de mest omtalte skikkelsene innen moderne patristiske studier. Dette skyldes delvis den relativt ferske oppdagelsen og den kritiske utgaven av hans verker på tvers av flere sjangre, inkludert 'Om det asketiske liv', 'Fire århundrer om velgjerning', 'To århundrer om teologi og inkarnasjonen', 'Om 'Fadermålet'', samt to separate 'Bøker om vanskeligheter' rettet mot Johannes og Thomas, 'Spørsmål og tvil', 'Spørsmål til Thalassius', 'Mystagogi' og 'De korte teologiske og polemiske verk'. Innflytelsen av disse verkene strakte seg langt utover det greske øst, ettersom han engasjerte seg i den vestlige motstanden mot keiserlig heresi, spesielt under Laterankonsilet i 649. Sammen med pave Martin I (649-53 e.Kr.) var Maximus Bekjenneren og hans krets de mest høylytte motstanderne av Konstantinopels introduksjon av doktrinen om monothelitisme. Denne striden om antallet viljer i Kristus ble en kamp mellom den keiserlige regjeringen og kirken i Konstantinopel.
