Politisk lederskap har fått fornyet oppmerksomhet. Fra 1940-tallet til 1970-tallet ble emnet grundig undersøkt av politiske forskere, men også av sosiologer, psykologer, sovjetologer, politiske antropologer og akademikere innen sammenlignende og utviklingsstudier. Etter denne perioden mistet feltet sin retning, ettersom strukturalisme, ny-institusjonalismen og rasjonelle valgmetoder dominerte studiet av politikk, regjering og forvaltning. I den senere tid har imidlertid forskere vendt tilbake til å vurdere betydningen av enkeltledere og deres lederskap for å forklare politiske utfall. Temaene som undersøkes er mange og varierte; fra valg, konflikthåndtering, offentlig politikk, og regjeringens popularitet, til utvikling, styringsnettverk og regional integrasjon. I mediealderen bli ledere både presentert og planlagt gjennom mediekontroll - spunnet som løsningen på nesten alle samfunnsproblemer. Gjennom massemedier og internett følger borgere og profesjonelle observatører nøye med på lederes oppgang, innflytelse og konsekvenser.
