Den omfattende boken 'The Oxford Handbook of Restoration Literature' tar for seg spørsmålet om hvorvidt det eksisterte en særegen litteratur under restorasjonen. I lang tid har svaret virket åpenbart: heltedrama, libertert komedie, skandaløse tekster og den korte, men strålende karrieren til John Wilmot, earl av Rochester, er bare noen av eksemplene. Dette var en tid hvor den litterære kulturen og den politiske makten syntes som to sider av samme mynt. Imidlertid minner denne håndboken oss på at mye av den bemerkelsesverdige litteraturen fra denne perioden kom fra forfattere som levde gjennom turbulente tider og inn i en æra da Stuart-kongene gjenopprettet sitt styre. I denne verdenen ble kirken og Overhuset gjeninnført, og det ble skapt et rom for biskoper og minner om guddommelig rett til å regere. Det er viktig å merke seg at disse omvendelsene og gjenopprettingene ikke alltid ble hilst velkommen. John Milton skrev sine storslåtte episke dikt ikke i stilltiende underkastelse, men som en form for motstand mot den dominerende kulturen på 1660-tallet. Samtidig skapte Andrew Marvell noen av sine mest briljante satiriske vers som svar på tidens utfordringer.
