Historien om Øst-Europa er ofte preget av fortellingen om den russiske imperiets oppgang, til tross for at Russland først ble en betydelig makt etter 1700. I over tre hundre år var derimot unionen mellom kongeriket Polen og storhertugdømmet Litauen den mektigste kraften i Øst-Europa, en av de lengstvarende politiske foreningene i europeisk historie. Selv om denne unionen hadde stor betydning, får den lite omtale i tradisjonelle historiebeskrivelser, da den ble avsluttet på slutten av 1700-tallet i det som ofte feilaktig omtales som Delingen av Polen. 'The Making of the Polish-Lithuanian Union 1385-1569' omhandler dannelsen av en konsensusbasert, desentralisert, multinasjonal og religiøst pluralistisk stat, som ble etablert gjennom fredelige forhandlinger snarere enn krig og erobring. Fra sin opprinnelse i 1385-1386 utviklet det seg en visjon om politisk enhet som appellerte til polakker, litauere, ruthenere og tyskere, og denne unionen ble senere utvidet til å inkludere Preussen på 1450-tallet og Livonia på 1560-tallet.
