Boken 'The Pace of Fiction' redefinerer den litterære historien om romanen ved å undersøke dens mest komplekse egenskap: tempoet. Den tar oss med på en reise fra romanens opprinnelse gjennom realismen og modernismen. I starten sporer boken utviklingen av to narrative enheter: scener ('vist' langsomt) og oppsummeringer ('fortalt' raskt). Disse enhetene oppstår fra konflikten mellom epikk og drama, formes i kommentarene til Fielding og Goethe, og blir dynamisk motstridende i nittende århundrets realisme. I 'Middlemarch' roterer de i en regelmessig rekkefølge: oppsummeringer beveger seg raskt fremover til scener fanger oppmerksomheten; scener folder seg dramatisk ut til oppsummeringer presser dem videre; deres bevegelse etterligner konflikten mellom skjebne og fri vilje. Gjennom det nittende århundret overtar likevel den sceniske impulsen fortelling av oppsummerende karakter. Leseren oppdager denne tendensen allerede i Austens dialoger, Hawthornes tableaux, eller Balzacs dramatiske opprør, og finner den også i Jane Eyres plassering av oppsummeringer i private scener. Når Flaubert utvider den sceniske tilnærmingen, blir dette et sentralt tema i forståelsen av litteraturens tempo.
