Regelen om 'den vedvarende innvender' anses å gi stater en 'utgangsmulighet' fra den ellers universelle forpliktelsen som følger av sedvanerett internasjonalt. Denne regelen fastslår at dersom en stat vedvarende protesterer mot en ny og fremvoksende norm innen sedvanerett mens denne normen dannes, vil den protesterende staten være unntatt fra denne normen når den eventuelt får status som lov. Regelen kan forstås som en måte å bevare den fundamentalistiske positivistiske oppfatningen av at ingen norm innen internasjonal rett kan pålegge en stat bindende forpliktelser med mindre den har gitt sitt samtykke til dette. I virkeligheten eksisterer det imidlertid mange uavklarte spørsmål knyttet til hvordan regelen fungerer i praksis. Gjennom en grundig analyse av staters praksis gir denne monografien en dypere forståelse av hvordan regelen har oppstått og hvilke operasjoner den omfatter. Den undersøker også hvordan regelen bør konseptualiseres og hvilke konsekvenser den har for den bindende naturen til sedvanerett internasjonalt. Forfatteren argumenterer for at regelen om den vedvarende innvender i siste instans har en dypere betydning for forståelsen av internasjonal lov.
