Siden tidlig på 1990-tallet har europeiske velferdsstater gjennomgått betydelige endringer når det gjelder målsettinger, intervensjonsområder og virkemidler. Tradisjonelle programmer, som alderspensjoner, har blitt nedskalert over hele kontinentet, samtidig som nye funksjoner har blitt innført. I dag forventes det at velferdsstatene skal bistå arbeidsledige med å komme tilbake i arbeid, supplere inntekten til de som jobber i fattige forhold, forene arbeidsliv med familieliv, fremme likestilling mellom kjønnene, støtte barns utvikling, og tilby sosiale tjenester i en aldrende befolkning. Den velferdsmodellen som nå tar form i det tidlige 21. århundre, skiller seg imidlertid vesentlig fra den som ble arvet fra forrige århundre, både når det gjelder funksjoner og virkemidler. Boken søker å gi en bedre forståelse av den nye velferdsmodellen og analysere de faktorene som har påvirket den nylige transformasjonen.
