Denne boken utgjør den første betydelige undersøkelsen av Sikkerhetsrådets rolle i å håndtere krig, både sivile og internasjonale, siden 1945. Boken analyserer hvordan Sikkerhetsrådet, både under og etter den kalde krigen, har fungert på en begrenset og selektiv måte, noe som til tider har resultert i utilfredsstillende resultater. Rådet har aldri hatt den nødvendige kapasiteten til å være sentrum for et omfattende system for kollektiv sikkerhet. Til tross for dette sitter det med det primære ansvaret for internasjonal fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet gir unike muligheter for internasjonal konsultasjon og militært samarbeid, samt utvikling av rettslige og normative rammeverk. Studiet undersøker i hvilken grad Sikkerhetsrådets arbeid, slik det har utviklet seg, har eller ikke har erstatta eldre systemer for maktpolitikk og praksis knyttet til bruken av makt. Boken tar utgangspunkt i det mislykkede forsøket på å implementere disse systemene.
