Vi er alle klar over den ekstrem sulten og fattigdommen som rammer verdens mest utsatte. Vi hører faktaene, ser bildene på fjernsyn, kjøper t-skjorten, og lar oss berøre som enkeltpersoner og som samfunn når vi oppfordres til å bidra økonomisk. Men hva skjer egentlig med all denne hjelpen? Hvorfor, etter 50 år og 2,3 billioner dollar, dør det fortsatt barn på grunn av mangel på medisiner som koster bare tolv cent? Hvorfor lever fremdeles så mange mennesker for under én dollar om dagen uten tilgang til rent vann, mat, sanitærforhold, husly, utdanning eller helsevesen? I "The White Man's Burden" tar William Easterly, en anerkjent forfatter og tidligere økonom ved Verdensbanken, et oppgjør med disse to skjebnene. Mens han anerkjenner den energi og medfølelse som ligger bak kampanjen for å gjøre fattigdom til historie, argumenterer han på en presserende og slagkraftig måte for at storslåtte planer og gode intensjoner ofte er en del av problemet, snarere enn løsningen. Å gi hjelp er ikke tilstrekkelig; vi må sikre at hjelpen faktisk når de som trenger den mest, og for å få dette til må vi etablere ansvarlighet og effektive mekanismer.
