I boka "Writing the Holocaust" utfordrer Zoë Waxman den dominerende oppfatningen om at Holocaust-overlevende først har kommet frem for å dele sine historier nylig, drevet av en ny og blomstrende vitneskapskultur. Hun undersøker hele historien om Holocaust-vitnesbyrd, fra de første kronikørene som var innesperret i nazistenes ghettoer til dagens overlevende som skriver som del av den kollektive hukommelsen. Waxman avdekker hvordan betingelsene og motivasjonene for å vitne har endret seg i betydelig grad over tid. Boken belyser den mangfoldige opplevelsen av Holocaust, den historisk betingede naturen av ofrenes reaksjoner, samt i hvilken grad deres identiteter – enten sekulære eller religiøse, mannlige eller kvinnelige, øst- eller vest-europeiske – påvirket både hva de observerte og hvordan de har beskrevet sine opplevelser. Spesielt viser hun at det overlevende husker er i stor grad bestemt av konteksten de befinner seg i når de husker.
