Samuli Paulaharju (1875-1944) dedikerte sitt livsverk til å dokumentere den rike finske folkekulturen, som han mente hadde overlevd best i grenseområder og blant finske utvandrere. På 1920-tallet gjennomførte han og hans kone, Jenny, flere studiereiser blant kvenene, de finsktalende i Nord-Norge. Dette prosjektet resulterte i boken "Ruijan suomalaisia" (1928), ansett som en klassiker om kvensk historie og kultur, og som ble oversatt til norsk i 2020, med tittelen "Kvenene - et folk ved Ishavet". Paulaharju innså snart at han ikke hadde fått med seg kvenene som bodde «på de ytterste øyer», langs Finnmarks nordkyst. I sommermånedene 1931 og 1934 besøkte Paulaharju-ekteparet de avsidesliggende områdene, og i 1935 publiserte han resultatene i boken "Ruijan äärimmäisillä saarilla", nå kjent på norsk som "På Finnmarks ytterste øyer". Denne boken utmerker seg med Paulaharjus karakteristiske forfatterstil og metode, med en språkdrakt som er både folkelig og skjønnlitterært. Innholdet dekker alt fra lokale tradisjoner, myter og legender, til hverdagsliv på land og sjø og læstadianske samlinger i hjemmene. Kjernen i beretningene er muntlige kilder – folkets egne historier – og Paulaharju gir dermed en stemme til kvenene selv. Boken er oversatt av Mikael Holmberg.
