Marcel Proust (1871–1922) vokste opp i et beskyttet borgerlig miljø like utenfor Paris. I sin ungdom levde han et privilegert liv blant overklassen, men slet samtidig med kronisk astma som krevde konstant tilsyn. Etter morens død i 1905 trakk Proust seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1910 tilbrakte han mesteparten av dagene på soverommet, hvor han sov i løpet av dagen og arbeidet med sine skriftlige verker om natten. Under disse forholdene skapte han sitt mesterverk, den omfattende romansyklusen 'På sporet av den tapte tid'. Opprinnelig planlagt som en roman i tre bind, ble verket utgitt i femten bind av den franske forleggeren. 'Sodoma og Gomorra', som er bind sju og åtte i den norske innbundne utgaven, er en del av denne storslåtte samlingen som omfatter totalt tolv bind. Proust bidro til en betydelig utvikling av romankunsten, der den tradisjonelle psykologiske roman ble erstattet av en mer innovativ og fragmentert fortellerstil. I mange henseender kan romanen også betraktes som en selvbiografi, der Proust utforsker kunstnerens søken etter å gjenoppleve sin barndom og forstå livets kompleksitet.
