Marcel Proust (1871–1922) vokste opp i et borgerlig og beskyttet miljø rett utenfor Paris. I sin ungdom levde han et privilegert liv blant overklassen, men slet samtidig med kronisk astma som krevde konstant tilsyn. Etter morens død i 1905 trakk Proust seg mer og mer tilbake fra offentligheten, og fra 1910 tilbrakte han hovedsakelig tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Dette særegne livsmønsteret var rammen rundt skapelsen av hans epokegjørende romansyklus, 'På sporet av den tapte tid'. Opprinnelig tenkt som en trilogi, ble verket etter hvert utgitt i hele femten bind av den franske forleggeren. 'Albertine', som utgjør bind elleve av totalt tolv i den innbundne norske utgaven, er av særlig betydning. Proust bidro med dette arbeidet til å forandre romankunsten på en avgjørende måte; den tradisjonelle psykologiske romanen ble erstattet av en mer nyskapende og fragmentert fortellerstil. Verket kan i stor grad sees som en selvbiografi, der Proust utforsker sine minner fra barndom og oppvekst, og gir leserne en dyp innsikt i kunsten og livets komplekse veier.
