I romanen "På St. Jørgen" (1895) tar Amalie Skram oss med inn i en gripende fortelling om malerinnen Else Kant, som opplever en uventet og urettferdig diagnosestempling som sinnssyk. Handlingen fortsetter i kjølvannet av hennes tidligere selvbiografiske verk, "Professor Hieronimus", og gir et dyptgående innblikk i Else sin kamp mot de autoritære kreftene som preger livet på sinnssykehuset St. Jørgen. Boken skildrer Else sin tapre strid for sin selvfølelse og identitet når hun blir tvunget inn i et system som overser og nedvurderer hennes menneskelighet. Gjennom kraftfulle møter med medpasientene finner hun både styrke og varme, men samtidig maler Skram en intens og gripende fremstilling av angsten for innesperring og følelsen av maktesløshet. "På St. Jørgen" er en sterk utforskning av psykisk sykdom og samfunnets definisjoner av normalitet.
