I løpet av de siste tiårene har teaterpraktikere i Vesten i økende grad begynt å bruke dokumentariske metoder i scenekunst for å belyse nye sosio-politiske virkeligheter. I denne boken utforskes en rekke essays som setter dette arbeidet i kontekst. Forfatteren analyserer både historiske og moderne eksempler på dokumentarisk og 'verbatim'-teater, og tilbyr varierte kritiske perspektiver på temaene som berøres. Boken presenterer en dypere forståelse av hvordan teater kan speile og påvirke samfunnet, og gir leserne innsikt i de kreative prosessene som ligger bak denne formen for scenekunst.
