Erindringen om fortiden i middelalderen blir ofte sett på som en studie av krøniker og annaler skrevet av munker i kloster. Inspirert av tidlige kristne historikere som Eusebius og St. Augustin, har middelalderske krønikeskrivere blitt oppfattet som menn isolert i sine monastiske institusjoner, som dokumenterte verden rundt dem. Siden de var de eneste med kunnskap om lesing og skriving i samfunnet, antas de å ha hatt monopol på kunnskapen om fortiden, som ble bevart i lærde historiske verk, oppdatert og videreført av dem selv. Denne selvfornyende syklusen av munker som skrev krøniker, som ble lest, oppdatert og videreført av neste generasjon, har blitt sett på som det viktige midlet for en narrativ tradisjon innen historiefortelling gjennom hele middelalderen. Elisabeth van Houts utfordrer imidlertid kraftfullt dette synet og fremhever samarbeidet mellom menn og kvinner i minnetradisjonen i middelalderen, noe som inkluderer ulike narrative kilder som krøniker og helgenhistorier.
