I dette studiet presenterer Friedrich Waismann en systematisk tilnærming til filosofiske problemer, som kan kastes lys over ved å tydeliggjøre språket som brukes for å stille disse problemene. Mye av materialet og metoden stammer fra Wittgensteins arbeid på begynnelsen av 1930-tallet. Boken ble opprinnelig tenkt som en klar og velorganisert beretning om Wittgensteins særpregede form for språklig filosofi, for å hjelpe Wienerkretsen med å inkludere disse verdifulle metodene i sitt eget analytiske program. Prosjektet utviklet seg over flere år til en omfattende gjennomgang av oppløsningen av mange filosofiske dilemmaer, samt etableringen av en systematisk filosofisk grammatikk. Waismann demonstrerer grundig hvordan forvirring kan fjernes ved nøye beskrivelse av bruken av begrepene som benyttes i formuleringen av problemer. Samtidig skisserer han en generell ramme for språkanalyse, som inkluderer kapitler om navn, generelle termer, logiske operatorer, proposisjoner, spørsmål, og mer.
