'En av de få nødvendige og uunngåelige ytringene fra århundret,' uttalte William Morris i forordet. 'The Nature of Gothic' begynte som et kapittel i Ruskins storverk, 'The Stones of Venice'. I ettertid kom Ruskin til å beklage de 'Frankenstein-monstre' av viktoriansk arkitektur som fikk tillegg av gotiske elementer, inspirert av hans eget verk. Til tross for disse betenkelighetene, var den opprinnelige moralske hensikten med hans skriving fortsatt relevant. 'The Nature of Gothic', som utgjorde siste kapittel av den andre volum, markerte Ruskins utvikling fra kunstkritiker til samfunnskritiker. I dette verket avdekket han kjerna i sin tankegang, og det ble raskt anerkjent som en banebrytende tekst. Som Morris bemerket, pekte 'The Nature of Gothic' ut en ny vei som verden burde følge. Gjennom sin kritikk av meningsløst moderne arbeid og feiring av middelaldersk arkitektur kan det sies å utgjøre fundamentet for Morris' estetikk og livsformål. Hele 40 år etter at han først leste det, valgte Morris å gjenlese Ruskins tekst.
