I dag kan jeg følge trinnene til luftrøret hennes eller banke på luftrøret som om det var en xylofon, eller koke opp eller reversere noen store grusomheter av min egen. For her er saken med kropper: de er utrolige enkle å utforske, uten at noen mistenker noe. Inntil, selvfølgelig, de gjør det. Og da, selvfølgelig, er de ikke det. Når Lia oppdager at kreften hennes har kommet tilbake, prøver hun å holde landskapene fra fortiden, nåtiden og kroppen sin atskilt. Men kropper er porøse, uforutsigbare steder. Lias historie blir delvis fortalt av det som dreper henne; en entusiastisk og ondskapsfull stemme som skifter form gjennom systemene hennes, og lærer om livet hennes fra innsiden og ut. Vi får innblikk i menneskene som har formet henne: en datter som navigerer i marerittene på lekeplassen; en ektemann som kjemper for å opprettholde en følelse av seg selv mens alt faller fra hverandre; en angrende mor som prøver å gjøre opp for tapt tid; og en plaget tidligere kjæreste som tilhører Lias fortid, men som ikke vil forbli der. Hver av dem tar sin plass i hennes historie.
