"Eichmann i Jerusalem" omhandler en av de mest berømte rettssakene i verdenshistorien. Adolf Eichmann, mannen bak Nazi-Tysklands systematiske deportering av jøder til utryddelsesleirene, ble i 1961 stilt for retten, anklaget for forbrytelser mot det jødiske folk samt mot menneskeheten. Den tysk-amerikanske filosofen og forfatteren Hannah Arendt, som var av jødisk bakgrunn selv, rapporterte fra Jerusalem for magasinet The New Yorker under denne oppsiktsvekkende prosessen. Arendt reduserer ikke Eichmanns skyld, men hun tar et dristig steg ved å banaliserende skildre hans handlinger. Hennes verk stiller grunnleggende og ubehagelige spørsmål om naturen av ondskap i vår tid: Er slikt lidelse bare mulig når ofre blir behandlet som «undermennesker» av dominerende ideologier? Er slike forbrytelser bare virkelige når de kan utføres av personer som lever trygge liv bak skrivebord, fjern fra offerets skrik og ydmykelse? Eichmann utgjør en skremmende påminnelse om hva lydige mennesker kan bli drevet til å gjøre når ønsket om å imøtekomme overordnede overskygger alt annet. Bokens utgivelse utløste kraftige reaksjoner, ikke minst fordi Arendt ble kritisert for sin tilnærming til Eichmanns karakter.
