Una Marson regnes som en banebrytende kvinne innen vestindisk litteratur og er anerkjent som en av de tidligste kvinnelige dikterne av betydning. Til tross for hennes viktige bidrag som en tidlig feminist, forlegger, kringkaster og forkjemper for pan-afrikanisme og anti-rasisme, har hennes poesi fått mindre kritisk oppmerksomhet enn hun fortjener. Dette kan til dels skyldes den store variasjonen i hennes arbeid, som ofte fremstår som motstridende. Marson, en jamaicansk poet, var en pioner i å artikulere kjønns- og raseundertrykkelse. Hun kombinerte jamaicanske folkemåter med en Wordsworthiansk lidenskap for naturen, og hun gav stemme til de maktesløse og marginaliserte. Hennes diktning inkluderer afro-blues som henter fra både afroamerikansk og jamaicansk tale, samt folkelige monologer. Marson skrev også fromme sonetter og kjærlighetslyrikk innen en tydelig ikke-modernistisk tradisjon. Hennes arbeid, som presenteres i denne samlingen, er en kompleks utforskning av hvordan det er å skrive som en kvinne; som en svart, moderne, diasporisk person; og for de fattige.
