Med Neros død gjennom sin egen ustødige hånd, ble den uheldige og skjebnesvangre Iulio-Claudiske dynastiet avsluttet på en skammelig måte, og Roma sto for tur. Dette skjedde 9. juni, år 68 e.Kr. Det påfølgende året, kjent som ''Kongen av de fire keiserne'', er antatt å være ett av Romas verste år. Neros død reiste et kritisk spørsmål for imperiet: Hvordan kunne en ny mann ta over den ledige tronen i Roma og etablere et nytt dynasti? Denne situasjonen hadde aldri oppstått før, siden alle tidligere etterfølgere hadde hatt en eller annen form for slektskap til sin forgjenger. Men den psykotiske og paranoid Nero hadde gjort slutt på alle kvalifiserte slektninger. Hvordan kunne en ny keiser sikre sin lovlige posisjon og autoritet ovenfor senatet, hæren og de som hadde interesser i systemet, som Praetorianergarden? Resultatet ble at ambisiøse og hensynsløse generaler fra imperiet ble dratt inn i en blodig maktkamp for å avgjøre hvem som hadde retten til å bære det keiserlige purpur.
