Det Østromerske eller 'Byzantinske' imperiet måtte kjempe for sin overlevelse gjennom en lang og kompleks historie, noe som gjorde militære ferdigheter til en uunngåelig kvalitet for en vellykket keiser. I sin omfattende studie fokuserer John Carr på de personlige og militære historiene til de mest kompetente krigerne som har inntatt den keiserlige tronen i Konstantinopel. Blant disse keiserne finner vi grunnleggeren Konstantin I, samt Julian, Theodosius, Justinian, Heraclius, Leo I, Leo III, Basil I, Basil II (Bulgar-utsletteren), Romanus IV Diogenes, Isaac Angelus og Konstantin XI. Disse bysantinske keiserne, og den militære strukturen de etablerte og opprettholdt, har vært avgjørende for å bevare Romas kulturelle arv. Fra det syvende århundre fungerte imperiet som en solidarisk forskanse for kristendommens forsvar mot den aggressive islamske ekspansjonen. For å oppnå dette måtte imperiets militære organisasjon være av høy kvalitet, bygget på romersk disiplin og ferdigheter, tilpasset de nye krigføringsteknikkene. På denne måten klarte imperiet, under ledelse av sine stridende keisere, å overleve i nesten et årtusen.
