Napoleon Bonaparte, kjent for sin absolutte politiske makt i Frankrike, hadde en innflytelse som strakte seg over hele Europa og videre. Til tross for sitt ansvar som hærsjef og hersker over et omfattende imperium, var han også en utrettelig leser som til og med tok med seg bibliotek til slagmarken. Hans kjærlighet for litteraturen, som begynte i barndommen og ble pleid gjennom ungdomsårene, svant aldri. Napoleon var ikke bare en elsker av litterære verk for underholdningens skyld – han forelsket seg ofte i melodramatiske kjærlighetshistorier – men han forsto også bøkers betydning som maktverktøy. Før sine felttog studerte han tallrike tekster som omhandlet geografien, befolkningen, handelen og historien i områdene han skulle operere i. Når han måtte ta alvorlige beslutninger, som skilsmissen fra keiserinne Josephine, søkte han i historien etter relevante eksempler for å rettferdiggjøre og informere sine handlinger. For å styrke moralen til troppene sine i vanskelige tider, henviste han konstant til historien i sine proklamasjoner, noe som fikk hans samtiden til å føle seg som en del av noe større.
