I perioden kjent som det midtre imperiet (AD 180-284) måtte den romerske hæren konfrontere den alvorlige ’Krisen på 200-tallet’, der en kombinasjon av sosio-økonomiske problemer og nye eksterne trusler truet imperiet med total sammenbrudd. Flere provinser erklærte midlertidig uavhengighet fra den sentrale regjeringen i Roma, mens andre ble hyppig angrepet av utenlandske inntrengere. Den romerske hæren ble tvunget til å bruke alle sine ressurser i kampen for å gjenerobre betydelige områder av imperiet og opprettholde dets enhet. For å møte de nye utfordringene fra et mangfold av krigerske fiender — som perserne i Midtøsten og de germanske folkene i Sentral-Europa — måtte romerne modernisere og reformere styrkene sine. Det tidligere militære systemet, som i stor grad var basert på den tunge infanteriets makt innen legionene, ble fullstendig revidert. Dette inkluderte innføringen av nye organisatoriske mønstre. Kavaleriet fikk en langt mer fremtredende rolle enn tidligere, sammen med lette tropper spesialisert i rask og fleksibel krigføring.
