I "De Anima" utforsker Aristoteles sjelens natur på en dyptgående måte. For de presokratiske filosofene var sjelen kilden til bevegelse og sansing, mens Platon betraktet den som essensen av væren, adskilt fra kroppen som den midlertidig var tvunget til å bebo. Som Platons elev var Aristoteles fast bestemt på å undersøke sannheten i disse forestillingene i lys av de fremvoksende vitenskapene innen logikk og biologi. Gjennom sin forskning på det enorme mangfoldet av levende organismer, med deres varierende atferd, evner og sanselighet, kom han til å forstå at verken den materialistiske reduksjonen eller Platons ide om en sublim sjel var tilstrekkelige forklaringer. I "De Anima" presenterer han sin teori om sjelen som den ultimate realiteten av legemlig form, og skaper samtidig et mesteverk av filosofisk innsikt og en psykologi av tidløs fascinasjon.
