Plinius' Naturhistorie er et bemerkelsesverdig ambisiøst verk som spenner over emner fra astronomi til kunst og fra geografi til zoologi. Med en blanding av skarpe observasjoner og ofte vilt spekulasjoner, gir det et fascinerende innblikk i hvordan verden ble forstått på 100-tallet e.Kr. Verket beskriver blant annet farene ved å dykke etter svamper, den første vannklokken, og bruken av eselmelk for å fjerne rynker. Plinius omkom under undersøkelser av det vulkanske utbruddet som ødela Pompeii i år 79 e.Kr., og hans naturlige nysgjerrighet, som også førte til hans død, er tydelig til stede i Naturhistorien. Denne boken ble svært innflytelsesrik helt frem til renessansen, og hans nevø, Plinius den yngre, beskrev den som 'full av variasjon, akkurat som naturen selv'.
