I essayet argumenterer Andrew Carnegie for at akkumuleringen av rikdom er til nytte for samfunnet, og at myndighetene ikke bør gripe inn for å hindre denne prosessen. Han fremhever at 'mannen som dør rik, dør vanæret', og hans liv var et bevis på dette; han brukte de siste årene av livet sitt på å gi bort sin enorme formue. Gjennom sine skrifter deler Carnegie sin visjon om filantropi og ansvaret som følger med rikdom, og utfordrer leserne til å reflektere over hvordan de selv bør håndtere sin formue i forhold til samfunnets beste.
