I 'Opprøreren' utforsker Albert Camus en av de mest sentrale ideene innen eksistensialisme: opprør. Boken gir et dypdykk i historiske kunstneriske og politiske opprørere, fra Epikur til Markis de Sade. Denne utgaven fra Penguin Modern Classics, oversatt av Anthony Bower og med introduksjon av Oliver Todd, representerer Camus' forsøk på å forstå sin samtid. Utgitt i 1951, stiller 'Opprøreren' en dristig kritikk av kommunismen og undersøker hvordan den hadde feilutviklet seg bak Jernteppet, som førte til totalitære regimer. Camus reiser spørsmål ved to sentrale historiske hendelser som venstresiden hadde hevet til det hellige: den franske revolusjonen i 1789 og den russiske revolusjonen i 1917, som han mente resulterte i terrorisme som et politisk virkemiddel. Gjennom denne intellektuelle skildringen argumenterer Camus for at håp for fremtiden finnes i opprøret, som, i motsetning til revolusjon, er en spontan reaksjon på urettferdighet og en mulighet for å oppnå endring uten å gi slipp på menneskelige verdier.
