I 1842, åtte år før sin død, beskrev Balzac 'Ursule Mirouet' som sitt mesterskap i alle studiene av menneskelig samfunn han hadde skrevet. Han anså boken som 'et bemerkelsesverdig kunststykke'. Fortellingen er i hovedsak enkel og handler om kampen og triumfen til uskylden som blir foraktet. 'Ursule Mirouet' kjennetegnes av en rikdom av skarpe observasjoner, noe som er nært knyttet til Balzacs litterære stil. De to hovedtemaene i verket, tilgivelse og gjenfødelse, blir belyst gjennom en vedvarende, lidenskapelig avvisning av både filosofisk og praktisk materialisme, til fordel for kjærlighet. I dette tilfellet støttes kjærligheten av overnaturlig inngripen, noe som effektivt illustrerer Balzacs livslange fascinasjon med det okkulte.
