Da den franske utgaven av "Confronting Images" ble utgitt i 1990, fikk den umiddelbar anerkjennelse for sine dyptgående argumenter om bilders struktur og de historiene som tilskrives dem av forskere og kritikere som arbeider i tradisjonen til Vasari og Panofsky. Ifølge Didi-Huberman har visuell representasjon en "underfalde" der tilsynelatende forståelige former mister sin klarhet og utfordrer rasjonell forståelse. Han hevder at kunsthistorikere har unnlatt å engasjere seg i denne underfalten, der bilder bærer med seg grenser og motsetninger, fordi disiplinen deres bygger på antagelsen om at visuell representasjon består av lesbare tegn som er tilpasset rasjonell akademisk kognisjon, eksemplifisert i "ikonologiens vitenskap." For å unnslippe denne blindgaten foreslår Didi-Huberman at kunsthistorikere ser til Freuds begrep om "drømmens arbeid," ikke for å finne en tolkningskode, men for å begynne å tenke på representasjon som en dynamisk prosess som ofte involverer komplekse lag av mening.
