I 'The Dark Side of Genius' undersøker Laurinda Dixon 'melankoli' som et filosofisk, medisinsk og sosialt fenomen i tidlig moderne kunst. Tidligere ble denne tilstanden ansett som en fysisk og psykologisk lidelse. Den melankolske kombinerte positive trekk ved geni og opphav med negative kvaliteter som depresjon og besettelse. Ved å fokusere på fire fremstående arketypene—eremitten, elskeren, lærde og kunstner—avslører denne studien at til tross for fremskritt innen kunst og vitenskap, fortsetter ideen om den motløse intellektuelle å fungere som en metafor for samfunnets frykter og spenninger. 'The Dark Side of Genius' identifiserer unikt referanser til melankoli i kunstverk som aldri før har blitt tolket på denne måten. Boken er også den første som integrerer visuelle bilder, musikk og litteratur innenfor de sosiale kontekstene der den melankolske personligheten lever. Ved å omtale seg selv som melankolsk, skapte og definerte kunstnerne en ny elitistisk identitet; deres selvverd var ikke avhengig av aristokratisk herkomst.
