I boken "L’Anti-Salomé" utforskes den komplekse og motstridende fremstillingen av femininity på slutten av 1800-tallet i både Frankrike og Storbritannia. Handlingen sentrerer seg rundt figuren av Salomé, som blir et symbol på destruktiv og ondartet femininitet. Denne fatale danseren er imidlertid ikke bare en enkel skikkelse; hun kan sees som et motbilde til en mer trygg og oppbyggelig form for femininitet, preget av evnen til offer og transformasjon. Forfatteren analyserer hvordan kjente litterære stemmer som Jean Lorrain, Marie Corelli, Henry Rider-Haggard og Renée Vivien skaper mytologiske, bibelske og historiske ikoner som utfordrer den dominerende oppfatningen av den fatale kvinnen i denne epoken. Ved å kaste lys over linjene skrevet av disse forfatterne, blir leseren invitert til å revurdere den utbredte tilstedeværelsen av fatale kvinner, samtidig som det stilles spørsmål ved selve begrepet om fatalitet. Når det 19. århundre nærmer seg slutten, reises representasjoner av en velvillig femininitet for å gi uttrykk for symmetriske og noen ganger urovekkende ønsker som står i kontrast til den påtrengende skikkelsen av Salomé. Blant de som trekkes frem i dette verket er figurer som Jomfru Maria, Eva og Lilith, som sammen vever et rike av symbolikk og betydning.
