Den britiske kunstneren Gillian Wearing, som mottok Turner-prisen i 1997, bruker fotografi og video for å utforske de intime og komplekse aspektene ved hverdagslivet. Hennes verk er både forstyrrende og konfesjonelle, og låner fra populærkulturen for å skape direkte innblikk i dype menneskelige traumer og følelser. I 1992 startet hun den anerkjente serien 'Signs that say what you want them to say and not Signs that say what someone else wants them to say', hvor tilfeldige forbipasserende fotograferes mens de holder opp budskapene de har skrevet, som for eksempel en tilsynelatende beskjeden ung forretningsmann med et skilt som uventet leser 'I'm Desperate'. Wearings arbeider benytter seg ofte av kjente former fra populærkulturen og tar i bruk metoder fra TV-dokumentarer for å gi et 'fly på veggen'-perspektiv på folks liv. Hennes videoer kan være både alarmerende, som i 'Confess All ...' hvor maskerte individer avslører sine mørkeste hemmeligheter, eller humoristiske, som i '(Slight) Reprise' - en samling av voksne som spiller 'air guitar' i et drømmeaktig rockescenario.
