I dagens samfunn preges vi av en ideologi som setter kreativitet i sentrum. Dette fører til en kultur der det å skape noe nytt er av største betydning, mens det å ta seg av det som allerede er ofte blir oversett. Denne ideologien gir en legitimitet til 'den kreative klassen', som dominerer over flertallet av befolkningen som arbeider med omsorgsformer som medisinsk behandling, barnepass, jordbruk og vedlikehold av industri. Vi har et ansvar for å ta vare på våre egne kropper, men også her fokuserer kulturen vår på kroppene som uttrykker lyst, mens de kroppene som er i behov for omsorg - syke kropper som trenger selvomsorg og sosial omsorg - ofte blir ignorert. Diskusjonen om omsorg har imidlertid en lang filosofisk tradisjon. Denne boken utforsker ulike episoder fra denne tradisjonen, fra Platons tid til Alexander Bogdanov, med innlagte refleksjoner fra Hegel, Heidegger, Bataille og flere. Det sentrale spørsmålet som tas opp, er: Hvem bør være gjenstand for omsorg? Bør jeg ta vare på meg selv, eller skal jeg stole på andre, systemet eller institusjoner? I denne sammenhengen blir begrepet selvomsorg en revolusjonerende tanke.
