Drapene i Baneheia, en grufull hendelse som rystet Norge, utforsker de dype konsekvensene av rettsikkerhet når et helt samfunn kravler inn i skyggene av frykt og terror. Den 19. mai 2000 ble to uskyldige jenter, Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8), brutalt drept i Baneheia, noe som utløste en nasjonal krise og et desperat behov for svar. Politiet, pressen og rettsvesenet ble kastet inn i en intens jakt på de skyldige, alt mens presset fra offentligheten vokste. I denne boken tar Bjørn Olav Jahr oss med inn i rettssaken mot Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen, som ble arrestert 13. september 2000. Ich får et dyptgående innblikk i hvordan påtalemyndigheten og mediene presenterte de to mennene; hvor Kristiansen ble framstilt som monsteret, mens Andersen fikk sympati som den som skal ha blitt presset til å begå ugjerningene. Boken avdekker hvordan rettssaken hvilte på Andersens forklaring, til tross for at det ikke fantes tekniske bevis som knyttet Kristiansen til forbrytelsene. Hvorfor ble Andersens utsagn betraktet som mer troverdige enn Kristiansens forsikringer om sin uskyld? Hva ligger bak mekanismene som former folks oppfatninger av skyld og uskyld? Drapene i Baneheia tar opp disse spørsmålene og utforsker den skjøre balansen mellom offentlig behov for rettferdighet og hva det betyr for den enkelte med borgerrettigheter. En gripende og tankevekkende lesning for alle som er interessert i rettssikkerhet og samfunnets reaksjoner på tragedie.
