I løpet av de siste årene har en rekke organisasjoner og institusjoner i den vestlige verden, både offentlige og private, innført omfattende retningslinjer for mangfold, likestilling og inkludering. Dette inkluderer påbud om nye former for opplæring for ansatte og studenter innen temaer som antirasisme, ubevisste fordommer, kjønnsdiversitet og kulturell sensitivitet. Målet med disse programmene er ofte honnørverdig; nemlig å skape et mer inkluderende og imøtekommende miljø for alle. Likevel, når slik opplæring er basert på den aktivistiske ideologien kjent som Kritisk Sosial Rettferdighet, går man over en illiberal grense når deltakerne blir tvunget til å bekrefte overbevisninger de ikke deler. Selv de mildeste spørsmålene om eller innvendingene mot vanlige læregrunnlag i disse sesjonene—som at alle hvite mennesker er rasister, at alle underrepresenterte minoriteter er undertrykte eller nyttige verktøy for flertallet, og at forskjeller mellom kjønn ikke har biologisk grunnlag—blir ofte møtt med autoritære beskjeder som: 'Utdann deg selv,' 'Gjør jobben,' 'Lytt og lær.'
