Av alle repertoarer innen vestlig kunstmusikk er ingen så eksplisitt rettet mot lytteren som den fra slutten av det attende og tidlig i det nittende århundre. Likevel har få forsøk på å analysere den såkalte klassiske stilen tatt hensyn til de semiotiske implikasjonene av denne tilstanden. «Playing with Signs» fremlegger en lytterorientert teori for klassisk instrumentalmusikk, som oppfordrer leserne til å utforske dypere i musikkens kommunikative aspekter og betydninger. Gjennom en grundig analyse av forholdet mellom musikk og lytteren, belyser Agawu nye perspektiver som beriker vår forståelse av musikkens rolle i samfunnet.
