Boken "Solidarity without Borders" utforsker mikropolitikken til migranter som politiske aktører i en gramsciansk kontekst, ved å undersøke allianser mellom migranter, fagforeninger, arbeidernes organisasjoner og andre radikale grupper. Forfatterne argumenterer for Gramscis teori om dannelsen av et transnasjonalt mot-hegemoni ved å studere moderne motstandsmetoder og nye former for solidaritet mellom disse gruppene. Gjennom casestudier av Gezi Park Protests i Tyrkia, sosiale bevegelser i Irland og Lampedusa i Hamburg, analyserer forfatterne hvordan forskjellige nye politiske aktører blant migranter, nyopprettede grenseoverskridende allianser, og motstandsrom påvirker de politiske dimensjonene av protest. Siden migranter ofte er fratatt handlingsrom og plassert utenfor mobiliseringene som skjer i Europa, viser "Solidarity without Borders" hvordan nye solidaritetsrelasjoner formes, og hvordan disse kan skape et nytt felles grunnlag for kamp og utvikling av politiske alternativer.
